Jul

Det e jul, å vi skal kose oss alle sammen....
Å det skal jeg å prøve på, men jul vekker også en del vanskelige minner med overgrep, og manglende omsorg.
Ønske om nærhet fra sine nermeste som man aldri fikk er sårt, derfor er det ikke bare gode tanker rundt dette med jul... Skal få besøk av pappa i dag, har ikke sett han på 3 mnd, å det skulle bare være koselig det da, men jeg har ikke noe lyst til å ha han på besøk. Vet at det blir vanskelig etterpå, vet at jeg får flash backs etter å ha møtt han. Vet jeg blir liten å må kjenne på savnet av å ha en pappa som bryr seg.  Men flink pike som jeg er så tar jeg på meg snill pike masken å tar godt i mot han som seg hør å bør...
Menjeg er lei av å spille det spillet, jeg har lyst til å hyle ut at jeg hater han, hater at han startet den ødeleggende oppførselen som har tatt knekken på meg som gjør at jeg ikke klarer å komme videre....
I dag kunne jeg skrevet et hate brev til alle mineovergripere, inkludert pappa, å fortalt dem hva de har gjort, hvor de har ØDELAGT meg.... Sutre sutre sutre...
Men skal prøve å kose meg i jula selvom, å i alle fall skal barna mine få koseseg å få et bra bilde på julen.....

Fine sangen

http://open.spotify.com/track/5Nsnr6aTiNzECvns3OFcFx


Denne er så utrolig flott, å sierså mye....

Disosiasjon

I dag har jeg for første gang hilst på maja......
Maja er liten , å redd å vil ha mye nærhet å kjærlighet.
Hun kom tydelig frem hos dagmamma da min lille venn gråt å ville være med mamma, å ikke være dær.
Klarte å gå, men maja var der selvom... Trodd jeg skulle ha henne der, men hun forsvant før jeg kom megtil behandleren. Men i et lite øyeblikk mens jeg var der komm hun tilbake... Maja er så redd så redd, å hun vil bare bli holdt rundt, hun trenger den nærheten hun aldri fikk.
Det er så rart at det er sån det er , maja har vært hos meg bestandig, men jeg har ikke vært klar over at det var disosiasjon, at det var en del av et behov jeg ikke har fått dekket, eller en redsel jeg ikke har fått bearbeid..
Skummelt å ha henne så nær, det var vondt men litt godt å kjenne henne......

Æsj å æsj....

Jeg ønsker meg så nærhet å varme uten noe mere.....
Psykologen min spurte meg om jeg svartmalte meg selv for å ikke binde meg selv til andre, for at ingen skulle bli glad i meg... Hm.. ja når jeg tenker meg om så er jeg så redd å bekymret at det er mye lettere å være allene, men det er dobbelt det, som resten av meg, for jeg vil jo ikke være allene heller.

Men jeg klarer ikke være god nok, ikke for meg å ikke for noen andre heller. Vet ikke hvordan det føles å være god nok, vet ikke hva som skal til for å være god nok... Jeg har bestandig måtte være en annen en den jeg er , å hordan er bare jeg god nok....

I mitt tidligere forhold måtte jeg gjøre alt mulig for at han skullebli fornøyd, å sex klarer jeg ikke å ha noe normalt forhold til i det hele tatt nå, å man får jo ikke et forhold til å fungere da...Jeg klarer ikke å forhlde meg til lyst, for det var så mye tvang at jeg ikke har kjent på lyst i det hele tatt i livet, vet ikke hvordan det skal være, eller føles. Trodde en stund at det var normalt at man skulle ha sex med mange mennesker, å bli underkastet, tvunget, lånt bort til andre, pluss så mye mye mere....Jeg har fortrengt så masse, men jeg kjenner det på hele kroppen at det er der, at jeg er redd for alt som har vært... Klarer ikke  ta det inn over meg, men det er deler av meg som kjenner på det mye....

Er så glad for at jeg forstår litt mere om dissosiasjon nå, for etter samtaler md ei veldiggod vennine om det så ble ting litt lettere å forstå, forstå at jeg dissosierer, å det ganske mye....

Takk til mine veldig få gode venner, så glad for at jeg har dere....

konsekvenser av manglende barndom.....

Det er ikke så enkelt å få sagt ord på hva en manglende barndom har gjort med meg, hva det har gjort meg til i dag... Jeg er inne i en periode hvor jeg funderer på så mye, på hva jeg gjør galt, å på hva jeg kan gjøre for å rette opp i ting.  Jeg er ikke enkel, ikke for andre, men heller ikke for meg selv.. Å leve med meg å alle de inni meg er slitsomt. Jeg er lei av å forklare at egentlig så skjønner jeg alt, men det er alle de andre som ikke forstår , som bare er barn enda, for de lever i det jeg aldri har levd... De beskytter meg, å lager problemer for meg på samme tid. Så hvem er de da, jeg er ikke komet så langt på vei at jeg vet hvem alle er, men der er flere, i alle fall 3 , å de forstår ike hva som skjer med meg, de vil bare beskytte mot alt, tror jeg....

Det er jul, å det innebærer masse følelser, jeg klarer ikke å takle alle, takler ikke at jeg er allene, har ingen rundt meg. Eller det er jo ikke helt sant, for jeg har jo barna, en jeg skulle så gjerne hatt noen å dele alt med...
Jul gir mange vanskelige tanker, å jeg er blitt påmindt om alle barndommens ønsker, å da husker jeg at det jeg ønsket meg mest av alt var at pappa skulle være glad, at han ikke skulle være sur, for da ble alt så vanskelig.. Så husker jeg at Jul var ye familie å dermed mye allene tid med min overgriper, ... Så ja det er jul, å alle gleder seg, å det gjør jeg å, men de små inne i meg er redde, å de stresser meg veldig med det...

På en måte har jeg bare lyst til å være allene med barna, men samtidig så ønsker jeg mere....Et liv.............

Urolig, stresset, å redd

Huff........
Ny behandling, å jeg er like usikker, i dag fikk jeg bare lyst til å ikke gå til behandling...
Har ikke lyst til noen ting for tiden , er kaotisk i hode mitt...
Jeg er sint, redd, mere redd å enda mere redd.... Jeg VIL ikke ha det som nå, det er kaos i hode mitt, å det er lenge å vente i 1  uke til neste behandling, selv om jeg egentlig ikke vill gå dit i det hele tatt...
Mange kaotiske følelser som motsier seg selv... JA  det er sån det er , sån det er å være missbrukt, det er tusenvis av følelser som ikke er enige, de er ikke enige med meg.... KAOS  når klarer jeg å samle sammen alle disse følelsene å bli enig, å klare å forstå hvordan ting skal være....
Huff... Er vist blitt et fast ord hos meg, men jeg er på nippet til å låse alt inn igjen , for jeg orker ikke dette...Orker ikke angsten, skyldfølelsen , sinne og sorgen som har bygd seg opp i alle disse årene, å som nå bare banker på døren å vil ut, ut i den frie verden.. Aner ikke hvodan jeg skal håndtere det, hvordan jeg skal behandle det.. Hvordan jeg skal være meg, eller rettere sagt hvem er jeg egentlig????

Ny behandler....

Ja da har jeg vært hos ny behandler, å jeg er usiker....
Ting var egentlig grett, men kjenner at jeg ikke vil ha en ny omgang med symptom behandling...
Jeg vil gå tilbake å jobe med missbruket, det er det som må til for at ting skal bli bedre.
Kan ikke bare legge lokk på det igjen, det må ut, å det må snakkes om...
Så hva gjør man da når man har fått en behandler som vil behandle symptomene...
Hm, håper hun har fått revurdert det til neste gang....
Men for min del er det ike noe gunstig å jobbe med problemene nå, man må se på hvorfor det er sån, ellers så får jeg tilbakefall hele tiden....
Har egentlig lyst til å hyl det ut for alle hva som har skjed, lyst til å være tøff som Margit Sandemo å si hva det er, ikke skamme meg over det, å være redd for deres skyld, for at noen skal misslike dem for hva de har gjort mot meg.. Tenk etter så mye dritt så er jeg enda redd for deres skyld, å vil bevare hemmeligheten slik at ikke de skal bli straffet.. Det er SYKT.....

På godt å vondt

I morgen er dagen, jeg har ventet på en stund, vet jeg må vet jeg treger men fy så skummelt det er .
Behandling , ikke for at det er nytt, men det er ny behandler, å jeg har nå bestemt meg for at jeg skal inn i alt dette, jeg skal ikke lenger sitte å snakke om den jenta som ble missbrukt, men jeg skal snakke om MEG.  Meg som ble missbrukt, meg som ble voldtatt, meg som hadde foreldre som ikke var der. MEG.  For en  del av meg vet at det er meg det gjelder, ikke den andre jenta som jeg kan snakke om uten at det gjør vondt, for henne er følelsene ikke tilstede for. Hun lærte seg å stenge av de følelsene, å da kan man snakke om det uten at det er vanskelig. Men nå må jeg, skal jeg komme videre med alt dette så må JEG snakke om det å innse at det faktisk var meg...
Huff det er ikke enkelt, å maven min er helt i opprør, men nå er det bare å hoppe i det, å gøre det jeg har bestemt meg for..............

Angst ensomhet og valg

Jeg er ensom, redd å allene..
Klarer ikke forholde meg til mennesker, ønsker ikke være allene, men klarer ikke forholde meg til andre heller..
Jeg er ensom, hva gjør jeg da, når jeg likevell er så redd for å ha noen nær meg.....
Tørr ikke vise hvem jeg er , redd for å bli avvist, derfor er det bedre å være allene...
Men jeg er redd, jeg ønsker å han noen menesker i livet mitt, men nå har jeg veldig få, tror jeg trenger noen, men tror ikke det er noen som ønsker å ha meg så tett....ANGST, kværna møller i hode mitt, DU ER IKKE BRA NOKK...DU ER IKKE BRA NOKK DU ER IKKE BRA NOKK... angst angst ensomhet ensomhet...Jeg vet ikke hva som er verst... Føler meg skitten er ikke verdt vennskap eller kjærlighet....Blir så negativ, prøver å ikke være det, tørr ikke rekke ut hånden, er redd for å se det svart på hvit at det ikke er noen som tar i mot den....Angsten suger tak i meg, å jeg er bare redd, stort hull i maven min med et kaos, vet ikke hva det er som suger, men det gjør det uansett..Suger livsgnisten ut av meg...

Tommhet

Hvor er alle følelsene, i noen dager har de bare vært borte, alt jeg føler er tommhet....
Når ting topper seg å blir veldig vanskelig er det letteste bare å stenge av, men det som ikke er enkelt med det er å kjenne på tommheten... Den sniker seg inn under huden min, å alt blir bare grått.....
Jeg blir trist å matt, ikke noen mimikk, ingen glede, ingen ingenting....TOMT....
Det er bedre når det ikke er sån, for selv om det da er mange dager med nedstemthet så er det å noen øyeblikk med glede, å de øyeblikkene er så deilige....
Så hvorfor blir det sån, jo forsvarsmekanismene kommer inn med full fart... For i stede for å face alle problemene så har jeg stengt di inne i alle år, å for å klare det kan man ikke føle... Å det er jo på en måte enklere, men utrolig usunt... Å nå må det bare være sån, så lenge jeg står i kø til behandling...
Det er farlig å føle når det er bare meg..................

Tvangsspising....

Matdyret har tatt over kontrollen over meg............................
Det lurer til seg litt her og litt der, godter seg over meg  som er så svak at jeg ikke klarer å stå i mot........
Godtter seg over at jeg er så svak at jeg ikke klarer å ta tilbake kontrollen, at jeg ikke klarer selvom vekta øker igjen......  Nyter å se at jeg blir mere deprimert for hvert kilo opp..... Selvskading.... er dette en form for selvskading.... Ja, jeg tror det.....
Jeg vil jo egentlig ikke fylle i meg alt dette, går til stadighet forbi frukt disken på butikken å tenker at jeg skulle heller kjøpt det, men ender opp med potetgull å snop...
Å så lite lyst jeg har til dette.....Har ikke noe lyst til å bli stor igjen, men er på god vei....
Å den misbrukte jenta får igjen som fortjent :-(

Slutt å tenk på det......

Av de få nermeste som vet om hva som har skjedd med meg får jeg ofte høre det... SLUTT Å TENK PÅ DET......  Egentlig er disse ordene min fiende, hvordan slutter man å tenke på det...Ja det skulle jeg gjerne vite, hvordan kan man bare slutte, å er det noen som klarer det?
Kan man bare bestemme seg for at nå skal man ikk ha det der lengre....
Jeg for min del tenker ikke så mye på det, men føler hele tiden på kroppen hva det har gjort med meg, hva det har gjort meg til .... Hvor usikker, redd, sint , skeptisk....... det har gjort meg.  
Tror man har et enormt behov for omsorg å kjærlighet, en kjærlighet som må være på mine premisser, det er jeg som må bestemme hvordan den skal være.. For ingen skal komme for nært innpå heller...
Å kjærlighet i form av sex, er for min del en innlært greie som jeg bare kobler på autopilot så gjør det seg selv, å etterpå vet jeg nesten ikke hva som har skjedd.... Jeg "sover" det bort i en annen verden, for da er det så mye lettere, å jeg trenger ikke forholde meg til det... For jeg er jo flink jente å gjør det selv om jeg ikke vill....

NEI

Hva har jeg gjort, hva er det jeg utstråler som gjør at de tror de bare ka ta seg tilrette....
Hvorfor har jeg hatt flere overgripere, er det noe jeg utstråler , som sier at her kan du bare ta deg tilrette.
Eller fikk jeg som fortjent alle de gangene jeg ble holdt fast å ikke ble hørt når jeg sa nei NEI. Jeg vet du liker det, men hvorfor var det ingen som hørte på MEG..... Når jeg sa nei, derfor tørr jeg nesten ikke si ordet NEI lengre, for hva er jeg da verdt hvis jeg sier nei....Å er det noen som vil høre på meg da, vil jeg da bli respektet om jeg sier NEI... Derfor er ordet nei nesten tabu, jeg må gjøre alt for at alle andre skal ha det bra, selvom det ikke er bra for meg....

Aldri lykke uten bismak..

Jeg er lykkelig, men klarer ikke tillate meg å være det.
Hvorfor kan man ikke bare flyte på lykken, jeg vil  nyte å bare være, ikke å ha alle de mølene i hode mitt...
Møller som kværner at jeg ikke er verdt noe, at jeg ikke har lov til å  bare ha det bra ,att jeg har fått som fortjent, Det so er vanskeligst med alt er at en del av meg vet jo at alt dette ikke er sant, men det er så mye inni meg som bare roper det ut likevell.. Hater meg selv, men jobber likevel for å gjøre en god jobb med ungene mine, å vet jeg klarer det , vet jeg er ei god mor men det som er inni meg roer ut at jeg misslykest der å... Må obbe hver dag for å klare å overbevise meg selv om at det er sant... JEG ER EN GOD MOR ......

Min tur...

Har en dag hvor jeg undres over livet, på når det skal ta slutt alt dette.
Ønsker så å lukke døren til den vanskelige tiden å starte helt på nytt, som et helt meneske, å bare ett, vil ikke føle meg som mange forskjellige. Levde lenge i angsten med at jeg hadde personlighetsforstyrrelser, men det er ikke sån det er , det er bare meg i forskjellige varianter, jeg er ikke psyk, bare missbrukt, det er ikke meg det er noe galt med det er de som har gjort dette mot meg det er galt med.. Hvorfor skal ikke jeg da få fred, leve et helverdig liv med mine barn....

Det ble ikke som jeg trodde

Hm.  Hvordan lever man livet, hvordan er man fullverdige menesker, hvordan føler man seg verdt noe???
Jeg lurer mange ganger på disse spørsmålene, hvordan får man det til når man aldri har lært det, hvordan ?
Hvordan kan man føle seg verdt noe når man aldri har fått positive tilbakemeldinger på seg selv???
Se seg selv i speilet for en gangs skyld å tenke at detså da ikke så verst ut????
Hvordan kan man forvente at andre skal bry seg om en når man ikke bryr seg om seg selv...????
Vet i alle fall at man må jobbe hardt for at ikke egne barn skal oppleve det samme som en selv, for å lære dem selvfølelse, at de er mye verd, å at de er elsket som de er......

Huff dårlig blogg start dette, men det er bare noen av de mange tanker som raser rundt i hodet mitt for tiden ....