Urolig, stresset, å redd

Huff........
Ny behandling, å jeg er like usikker, i dag fikk jeg bare lyst til å ikke gå til behandling...
Har ikke lyst til noen ting for tiden , er kaotisk i hode mitt...
Jeg er sint, redd, mere redd å enda mere redd.... Jeg VIL ikke ha det som nå, det er kaos i hode mitt, å det er lenge å vente i 1  uke til neste behandling, selv om jeg egentlig ikke vill gå dit i det hele tatt...
Mange kaotiske følelser som motsier seg selv... JA  det er sån det er , sån det er å være missbrukt, det er tusenvis av følelser som ikke er enige, de er ikke enige med meg.... KAOS  når klarer jeg å samle sammen alle disse følelsene å bli enig, å klare å forstå hvordan ting skal være....
Huff... Er vist blitt et fast ord hos meg, men jeg er på nippet til å låse alt inn igjen , for jeg orker ikke dette...Orker ikke angsten, skyldfølelsen , sinne og sorgen som har bygd seg opp i alle disse årene, å som nå bare banker på døren å vil ut, ut i den frie verden.. Aner ikke hvodan jeg skal håndtere det, hvordan jeg skal behandle det.. Hvordan jeg skal være meg, eller rettere sagt hvem er jeg egentlig????

Ny behandler....

Ja da har jeg vært hos ny behandler, å jeg er usiker....
Ting var egentlig grett, men kjenner at jeg ikke vil ha en ny omgang med symptom behandling...
Jeg vil gå tilbake å jobe med missbruket, det er det som må til for at ting skal bli bedre.
Kan ikke bare legge lokk på det igjen, det må ut, å det må snakkes om...
Så hva gjør man da når man har fått en behandler som vil behandle symptomene...
Hm, håper hun har fått revurdert det til neste gang....
Men for min del er det ike noe gunstig å jobbe med problemene nå, man må se på hvorfor det er sån, ellers så får jeg tilbakefall hele tiden....
Har egentlig lyst til å hyl det ut for alle hva som har skjed, lyst til å være tøff som Margit Sandemo å si hva det er, ikke skamme meg over det, å være redd for deres skyld, for at noen skal misslike dem for hva de har gjort mot meg.. Tenk etter så mye dritt så er jeg enda redd for deres skyld, å vil bevare hemmeligheten slik at ikke de skal bli straffet.. Det er SYKT.....

På godt å vondt

I morgen er dagen, jeg har ventet på en stund, vet jeg må vet jeg treger men fy så skummelt det er .
Behandling , ikke for at det er nytt, men det er ny behandler, å jeg har nå bestemt meg for at jeg skal inn i alt dette, jeg skal ikke lenger sitte å snakke om den jenta som ble missbrukt, men jeg skal snakke om MEG.  Meg som ble missbrukt, meg som ble voldtatt, meg som hadde foreldre som ikke var der. MEG.  For en  del av meg vet at det er meg det gjelder, ikke den andre jenta som jeg kan snakke om uten at det gjør vondt, for henne er følelsene ikke tilstede for. Hun lærte seg å stenge av de følelsene, å da kan man snakke om det uten at det er vanskelig. Men nå må jeg, skal jeg komme videre med alt dette så må JEG snakke om det å innse at det faktisk var meg...
Huff det er ikke enkelt, å maven min er helt i opprør, men nå er det bare å hoppe i det, å gøre det jeg har bestemt meg for..............

Angst ensomhet og valg

Jeg er ensom, redd å allene..
Klarer ikke forholde meg til mennesker, ønsker ikke være allene, men klarer ikke forholde meg til andre heller..
Jeg er ensom, hva gjør jeg da, når jeg likevell er så redd for å ha noen nær meg.....
Tørr ikke vise hvem jeg er , redd for å bli avvist, derfor er det bedre å være allene...
Men jeg er redd, jeg ønsker å han noen menesker i livet mitt, men nå har jeg veldig få, tror jeg trenger noen, men tror ikke det er noen som ønsker å ha meg så tett....ANGST, kværna møller i hode mitt, DU ER IKKE BRA NOKK...DU ER IKKE BRA NOKK DU ER IKKE BRA NOKK... angst angst ensomhet ensomhet...Jeg vet ikke hva som er verst... Føler meg skitten er ikke verdt vennskap eller kjærlighet....Blir så negativ, prøver å ikke være det, tørr ikke rekke ut hånden, er redd for å se det svart på hvit at det ikke er noen som tar i mot den....Angsten suger tak i meg, å jeg er bare redd, stort hull i maven min med et kaos, vet ikke hva det er som suger, men det gjør det uansett..Suger livsgnisten ut av meg...

Tommhet

Hvor er alle følelsene, i noen dager har de bare vært borte, alt jeg føler er tommhet....
Når ting topper seg å blir veldig vanskelig er det letteste bare å stenge av, men det som ikke er enkelt med det er å kjenne på tommheten... Den sniker seg inn under huden min, å alt blir bare grått.....
Jeg blir trist å matt, ikke noen mimikk, ingen glede, ingen ingenting....TOMT....
Det er bedre når det ikke er sån, for selv om det da er mange dager med nedstemthet så er det å noen øyeblikk med glede, å de øyeblikkene er så deilige....
Så hvorfor blir det sån, jo forsvarsmekanismene kommer inn med full fart... For i stede for å face alle problemene så har jeg stengt di inne i alle år, å for å klare det kan man ikke føle... Å det er jo på en måte enklere, men utrolig usunt... Å nå må det bare være sån, så lenge jeg står i kø til behandling...
Det er farlig å føle når det er bare meg..................