Jeg har ikke orket å skrevet her inne på en stund, flykter bort fra denne sannheten.
Jeg er redd for at bloggingen synligjør problemene mere, å det er ikke bare positivt.
Det er vanskelig når man er allene med ansvar for barn å være så syk som jeg føler at jeg er i perioder nå. Jeg klarer ikke å holde hode over vannet egentlig, å nå har gråten tatt litt overhånd, å kveldene er et mareritt.
Har vært med på en sosial ting sammen med min sønn i dag, å dette fører til at jeg blir ganske sliten, det er vanskelig med så mange mennesker rundt meg.
De gode følelsene for barna mine gjør meg svak, de gjør at jeg ikke klarer å holde maska helt, jeg er så glad i dem at det er vondt i hele meg. Er samtidig så redd for at det skal skje dem noe at det verker i kroppen min. Det er en av grunnene til at ting er så vanskelig, det er for at jeg vet ikke hvordan jeg skal takle disse følelsene, vet ikke hvordan jeg skal stå i dem. Jeg har aldri fått føle før, helt fra jeg var liten jente har jeg ikke fåt føle, å derfor ikke lært meg til å behandle følelser heller. Det blir da skummelt, skummelt å føle noe som helst.. Så jeg vet ikke hva dette er egentlig det som river å sliter i kroppen min. En av delene mine sier at jeg bare skal slutte å syte, for jeg har fått som fortjent, men jeg klarer ikke forstå det .................
