Nå må vel tiden for kaos være over snart

Jeg orker bare ikke mere kaos i livet mitt, det kan vel ikke vare for evig...
Fikk epikrise fra behandlingen min i dag å det var tøft å lese gjenom den , det er på godt å vondt. Skulle ønske det ikke var nødvendig, at det ikke var nødvendig å få diagoser, bli påmindt på hvordan ting er .. Jeg vil ikke det vil ikke ha ptsd, men vet at jeg har det, vet det er sant, men jeg prøver å glemme prøver å fortrenge... Har hatt en opplevelse der noen komm infor skallet mitt, å det var vanskelig, å det var bare en klem som skulle til , å jeg holdt på å knekke.... Jeg er redd for de følelsene det brakte frem i meg, redd for at det skal få konsekvenser... Det er lenge siden siden det har hendt, faktisk så lenge siden at jeg ikke husker det .. Tenk at en klem kan undertrykke meg sån...At jeg helt mistet kontrollen, hvor lite skal det egentlig til nå før jeg er totalt knekt... JEG ER REDD...... Kvalmen bygger seg opp, vet ikke hva jeg skal lengre ................................................................................................................................................

Jeg har hørt.....

De sier at når ting er på bunnen så er det bare en vei å det er opp.....
Men hvordan vet man når bunnen er nådd, å om det ikke kan bli verre...
Jeg skjønner ikke noe, for jeg trodde da virkelig bunnen var nådd, men nei... det går bare stadig nedover her .. Jeg ser ikke noen løsning på noe som helst, jeg er dritt lei..

Har vært borte i en uke på et opphold for katlegging, å det var altså på godt å vondt. Godt å snakke med noen som er vant til å jobbe med min problemstilling, men hardt å få vite fakta, om at man virkelig er så psyk, å at det er forståelig.  Jeg slåss med nebb å klør for ikke å falle helt ut av verden å bare stenge meg inne, jeg klarer det nå, men tror egentlig det koster mere en det smaker. Jeg er redd, redd for at det bare skal si pang å så klarer jeg ikke dette mere......