Egoisme

Hvordan kan man tillate seg en egoisme som dette, tankene om å ikke være i denne verden lengre har rulet en del i det siste. Skjønner det ikke selv, for jeg har så mye å være tilstede for, men likevel..........
Vet jo at jeg aldri kan finne på noe sånt, men sliter med de tankene likevel.
Føler at alt er på tryne, angst, følelser alt er i et stort kaos. Har ikke kontroll på noe vet ikke hva jeg føler å er i det hele tatt... Vil så gjerne opp av denne gropen som har vært en stund nå, men ser ikke noen utvei.
Sliten sliten sliten , føler det er det hele livet mitt dreier seg om, å jeg klarer ikke gjøre noe med det, klarer ikke snu på det, klarer ikke finne noen løsning. Har lyst på en pause, men klarer ikke si ordene for hvor lav er jeg ikke da, hvis jeg ikke klarer det lille jeg gjør nå. .... Pappas stemme kverner i hodet mitt at det er bare å komme seg i gang, om jeg i det hele tatt skal være verdt noe, ellers er jeg bare en liten dritt. Det er viktigst at alle andre har det bra, å om jeg ikke klarer det er jeg ikke verdt noe , bare en dritt.
Kropper verker sliter med alle smertene fra da jeg var liten å ikke kunne si nei, ikke kunne la være på alle plan...  Vill ha en pause fra livet...................................

Innkallelse...

Huff i dag kom den, innkallelsen til opphold på Viken, å det er supert på en måte, men skummelt å.
Blir på en måte påmint om hvor psyk jeg egentlig er, det at jeg i det hele tatt trenger et slikt opphold.
Basisgruppe møtet i går ble å en påminnelse. Lever i en boble der jeg egentlig på overflaten ikke vil innrømme det, men nå rett under huden ligger alt, å det er sån at jeg føler huden snart sprekker sån at alle kan se. Å det er så skummelt... Men sikkert den eneste måten jeg noen gang kan bli bedre på ....