Æsj å æsj....

Jeg ønsker meg så nærhet å varme uten noe mere.....
Psykologen min spurte meg om jeg svartmalte meg selv for å ikke binde meg selv til andre, for at ingen skulle bli glad i meg... Hm.. ja når jeg tenker meg om så er jeg så redd å bekymret at det er mye lettere å være allene, men det er dobbelt det, som resten av meg, for jeg vil jo ikke være allene heller.

Men jeg klarer ikke være god nok, ikke for meg å ikke for noen andre heller. Vet ikke hvordan det føles å være god nok, vet ikke hva som skal til for å være god nok... Jeg har bestandig måtte være en annen en den jeg er , å hordan er bare jeg god nok....

I mitt tidligere forhold måtte jeg gjøre alt mulig for at han skullebli fornøyd, å sex klarer jeg ikke å ha noe normalt forhold til i det hele tatt nå, å man får jo ikke et forhold til å fungere da...Jeg klarer ikke å forhlde meg til lyst, for det var så mye tvang at jeg ikke har kjent på lyst i det hele tatt i livet, vet ikke hvordan det skal være, eller føles. Trodde en stund at det var normalt at man skulle ha sex med mange mennesker, å bli underkastet, tvunget, lånt bort til andre, pluss så mye mye mere....Jeg har fortrengt så masse, men jeg kjenner det på hele kroppen at det er der, at jeg er redd for alt som har vært... Klarer ikke  ta det inn over meg, men det er deler av meg som kjenner på det mye....

Er så glad for at jeg forstår litt mere om dissosiasjon nå, for etter samtaler md ei veldiggod vennine om det så ble ting litt lettere å forstå, forstå at jeg dissosierer, å det ganske mye....

Takk til mine veldig få gode venner, så glad for at jeg har dere....