Ting faller på plass, jeg har lenge hatt diagnosen mild tilbakevennende depresjon, men har ikke følt at det var helt rett. Etter samtale med min behandler i dag fikk jeg vite hennes diagnose på meg som altså er ptsd, å ikke for at jeg ønsker meg den diagnosen men jeg føler meg mere hjemme i den. Ser etter at jeg har lest litt om det at det meste faller mere på plass nå. Vet ikke om jeg skal være glad eller lei meg, men det føles i alle fall litt godt å få litt mere klarhet i det . Jeg har sikkert hatt dette siden jeg var ganske ung, altså i mange år.
Jeg er sliten nå, for det tar på å vite, men det åpner også nye veier å nye tanker .
Og kansje jeg nå kan finne en ny måte å gripe ting ann på, kansje kan jeg finne en annen måte å leve på ... Mitt største ønske er å klare å finne meg selv, finne ut hvem bare jeg er uten alt. Å tørre å tro at jeg er verdt noe bra.
PTSD er jo veldig vanlig blant folk som har opplevd mye vondt. Har selv hatt diagnosen i mange år og har alltid følt at den har stemt bra.
SvarSlett*klemmer*
Jeg tror det skal ganske godt gjøres å ha opplevd overgrep og ikke ha PTSD i etterkant. Har man gjennomlevd et slikt traume, da setter det spor, desverre.. jeg har ikke den diagnosen på papiret, men er overbevist om at jeg har den. Jeg tror det er veldig lett å bli feildiagnosert dersom man har en overgrepsproblematikk, fordi de symptomene man har ofte kan falle inn under flere diagnoser. Har man opplevd gjentatte overgrep fra nære omsorgspersoner da er det veldig ofte at man utvikler en dissosiativ lidelse også, selv om den ikke blir satt like ofte som det er nødvendig. Jeg håper psykiatrien utvikler seg etterhvert og finner ut av alle senvirkningene man får etter å ha opplevd overgrep i barndom, ungdom eller som voksen.
SvarSlettSkjønner at det er vanskelig å skulle ha fått diagnosen da, da blir alt så virkelig, men tror kanskje det er bra. Tenker masse på deg, mange, mange gode klemmer <3
Klem til deg å Eline
SvarSlettLille store, ja vet jo at det er vanlig, å har vel egentlig vært klar over det lenge at den var der, men det er noe annet å få det på pappiret. for meg er det vel en del dissosiativt å i den, jeg vet ikke helt..
Jeg har nok hat denne diagnosen i 25 år egentig.. Leste litt om det å ser at det kansje ikke er så enkelt å behandle den da...