De sier at når ting er på bunnen så er det bare en vei å det er opp.....
Men hvordan vet man når bunnen er nådd, å om det ikke kan bli verre...
Jeg skjønner ikke noe, for jeg trodde da virkelig bunnen var nådd, men nei... det går bare stadig nedover her .. Jeg ser ikke noen løsning på noe som helst, jeg er dritt lei..
Har vært borte i en uke på et opphold for katlegging, å det var altså på godt å vondt. Godt å snakke med noen som er vant til å jobbe med min problemstilling, men hardt å få vite fakta, om at man virkelig er så psyk, å at det er forståelig. Jeg slåss med nebb å klør for ikke å falle helt ut av verden å bare stenge meg inne, jeg klarer det nå, men tror egentlig det koster mere en det smaker. Jeg er redd, redd for at det bare skal si pang å så klarer jeg ikke dette mere......
Det er trist å si det, men noen ganger føler jeg at min egen sarkastiske vri på ordtaket stemmer bedre:
SvarSlett"Livet er fullt av motbakker, det er godt det finnes nedturer også"
Det tar liksom aldri slutt... Når man kjemper seg opp motbakkene og er dausliten så kommernedturene, som ikke føles noe bedre de heller. Det er bare nye kamper hver dag.
*styrkeklemmer*