Ufør......

Jeg har klart å mote meg opp å sagt ordene....
Det var vanskelig, men litt godt nå etteordan jeg skal rpå.  Kroppen er som en gitarstreng som er strukket til det maksimale. Men det blir mest sansynlig søkt om 50 % uføretrygd....
Jeg blir egentlig kvalm av tanken, for i midt hode er jeg ikke verdt noe uten at jeg jobber.. Men jeg klarer det jo ikke uansett..Men inni meg fører dette å til kaos som så mye annet . Som så mye annet jeg ikke klarer å takle. ..Jeg blir bare et lite barn når slike ting skjer, vet ikke hvordan jeg skal takle følelser i det hele tatt. Å handlinger å følelser blir bare et lite barn... Det er så vanskelig, for ingen er der for det lille barnet, å hjelper henne.. Jeg må takle det selv, som jeg måtte da, for der var ingen da heller